Ass up, face down pt.2

Fortsetter tyttebærtiraden min til verden er hjernevasket! Eller til jeg er lei. Whatever comes first rett og slett. En ting jeg ikke fatter og begriper er hvorfor min generasjon er så dårlige på å utnytte de fantastiske ressursene vi har tilgjengelige rett utenfor døra. Når jeg bodde i storbyen savnet jeg jo bestandig roen og frihetsfølelsen ved å ligge i lyngen og høre biene surre, fuglene kjefte på hverandre, vinden i trærne.. Det er magisk, og det går innunder basisbehov på lik linje med luft og vann i min verden. Mange av oss har jo gode minner fra barndommen om bærturer og søndagsturer til den nærmeste åskammen, hemmelige plasser man visste det vokste villplommer og bjørnebær... Jeg skjønner ikke hva som hindrer folk å ta steget ut av treningsentret sitt og faktisk oppleve noe!

Bare de siste 20 årene har Norge nesten grodd igjen. Utviklingen går lynende raskt, og det gjøres håpløst lite for å hindre det. Folk klager på at igjengroingen ødelegger utsikten deres når de er på biltur. Flott! Da er det ihvertfall noe som gjør at de skjønner det påvirker dem. For de som tenker hakket lengre enn nesetippen sin vet man at ting stikker en god del dypere enn som så.

Birøktere verden over melder om storveis biedød. I Norge melder mange birøktere om at biene simpelthen ikke har tilgang på nok pollen til at det blir honning nok til å slynge. Når birøkterne ikke lengre får honning er det mange som slutter, vi får enda færre bier til å pollinere de matnyttige plantene og trærne vi har og den onde sirkelen blir dypere.

Det er lett å se forskjell på en levende skog og en ødelagt en. En levende skog er et skattkammer, et spiskammers, et hjem til fugler, planter og dyr - fullt av liv! En død skog er plantefelt, overbeskattede fellingsområder, beitmark overtatt av bjørk.. Eksemplene er mange. Siden vi ikke lengre benytter skogen og naturen som for en og to og fem generasjoner siden mister vi store deler av det som har gjort det mulig å fø opp folk og dyr her nord. Bærlyngen blir erstattet av svinskrubb, bjørk, tette og lyskrevende planter som effektivt hindrer alle andre planter i klare seg. Visste du at noe av det beste du kan gjøre for bærlyngen er å faktisk bruke den?

Når jeg plukker tyttebær bruker jeg "melkegrep" - jeg folder fingrene lett rundt grenen og lar bærere trille ned i håndflaten. Fort, effektivt og greit. Samtidig får jeg også tid til en kjapp sjekk så jeg kan slippe eventuelle dårlige bær før de forsvinner ned i spannet. Ikke alle bær blir med når man plukker slik. Noen av dem spretter vekk og avsted og lander et stykke fra moderplanten, nydelig fullmoden bær med masse næring til frøene inni. Normalt sett plukker jeg om kapp med frosten - tyttebæra slipper ikke greinene så fort på egenhånd, så ofte blir bæra hengende på planten til den skrumper inn, blir frostskadd og ute av stand til å nære frøene. Når jeg plukker og bær spretter avsted har jeg teknisk sett plantet en ny plante, jeg har gitt frøene optimale vekstvilkår. I tillegg renser jeg jo bærene og hiver det overskytende ut på marka eller til fuglene om jeg er i mer bymiljø enn jeg bor nå. De viktige handlingene et menneske utfører er ikke de store handlingene, men at man har en gjennomtenkt moralbase - hvilket ansvar vil jeg ta for meg, mitt og naturen jeg lever i? Basert på det moralgrunnlaget kan man ta de små, dagligdagse og virkelig viktige avgjørelsene med kontinuitet og ansvarsfølelse. Da utgjør man endelig en reell forskjell. 

Å ligge på rygg i solvarm lyng og nyte duftene og farvene en nydelig høstdag er en så viktig del av min trivsel at jeg savner det resten av året. De andre årstidene har jo så absolutt sitt å by på, men innhøstingen har alltid stått mitt hjerte nærmest.

Å nytte godene:

Til tyttebærsaft foretrekker jeg at bærene er frosset litt - i fryseren om jeg må det, eller ved å stille bærene ute ei frostnatt eller to på noen brett. Ved å sprenge celleveggene inni bæra frigjør jeg slik mere væske i tillegg til at det frigjør benzosyra så safta får økt holdbarhet. Jeg har saftkoker, en genial innretning fra ende til annen. Den nydelige usukrede rubinrøde tyttebærsaften tapper jeg direkte over i kokte flasker og vips, du har sursaft i lange baner. Sursaften bruker man som medisin, som tilsetning i sauser, gryteretter, marinade eller utblandet med vann som frisk og sunn drikke en varm sommerdag.

Noe av saften tapper jeg over i en kjele og tilsetter honning til den er passe søt. Tyttebær og honning utfyller hverandre på en fantastisk måte. I tillegg til nydelig drikke blir dette en svært god drikk for sår hals - garvestoffene i tyttebæra virker sammen med de antiseptiske stoffene i honningen og er svært effektiv mot ubehøvlede bakterier og virus.

Noe av sursaften kan man også tappe over i en kjel, tilsette sukker og lage gelé og sirup. Det høye sukkerinnholdet kombinert med benzosyrene gir begge produkt tilnærmet ubegrenset holdbarhet.

Syltetøy er vel slik de fleste er vant til å spise tyttebær, skarpt, søtt og friskt til tunge kjøttretter. Jeg foretrekker kokt tyttebærsyltetøy, søtet med nok honning til at det er spiselig, men ikke stort mer. Sammen med ferskost (oppskrift en annen gang) på nybakt grovbrød er lykken fullkommen. Syltetøyet er fantastisk som f.eks kakefyll, til mektige oster og fromasj... Mulighetene er uendelige!

Tørkede bær er noe av det mest anvendelige som finnes! Hvorfor bruke importerte raffinerte varer uten næringsinnhold og med masse tomme kalorier i julebaksten når du kan bruke tørkede bær og nyte fantastisk smak, viktige næringstoffer og delikat mat? Bytt ut rosiner, sukat og svisker med tørkede tyttebær - ha det i bakst, i frokostblanding, som snacks med ristede hasselnøtter, under brunosten på skiva, i salat... Mulighetene er uendelige! Du tørker tyttebærene ved å rense dem, spre dem utover brett og la dem stå luftig over natta eller mer. Har du vedfyrt komfyr er det verdens enkleste ting å gjøre, da setter du brettene på rist over komfyren og de tørker perfekt iløpet av ett døgn eller to. Har du elektrist ovn setter du brettene med tyttebær inn i stekeovnen, setter på viften og lavest mulig temperatur og lar det stå slik med ovnsdøren på gløtt til bærene er tørre, nesten litt sprø i skallet og litt seige når man tygger på dem - perfekte. Dette kan fort ta mer enn 30 timer, så sett av litt tid til moroa! Fyll opp norgesglassene dine og sett dem i skapet.

Tyttebærteen er jo helt fantastisk nydelig - og medisin i tillegg. Naturen er så mye bedre enn apotek! Teen lager du ved å plukke blader og blomster på sommeren - det er ikke krise om du er seint ute og plukker bladene først nå nei. Kjør på. Så finner du frem en stekepanne, og setter på sterk varme. Legg en håndfull blader i pannen og følg godt med på dem - det øyeblikket det ser ut som at de begynner å slippe litt damp skal de rett av pannen! Du vil ikke miste de viktige flyktige oljene. Ved å hete bladene i små porsjoner har du til en hver tid kvalitetskontroll på resultatet. Finn frem en tett boks, og legg de kalde bladene i. Har du plukket blomster også legges disse ned uten å ha vært i pannen. Har du ikke blomster er det nydelig å blande noen tørkede bær i teboksen med bladene, det gir høyere innhold av de verdifulle stoffene, god smak og vakker farve. Noen blander flere planter i teen, men det får jeg heller legge ut om senere.

Litt historisk om tyttebær:


Tyttebær har vært nyttig og nødvendig for oss nordboere fra isen gikk til dags dato. Vi har derfor enda kjennskap til en del av de eldre oppbevaringsmetodene: Nedlagt i kaldt, kokt vann på tønner/krukker var vanlig. I Sjåk (Gudbrandsdalen) var det vanlig å pakke bæra tett i lerretsposer og legge disse i høyet for oppbevaring. I Snåsa (Trøndelag) gadd man ikke bestandig plukke bæra engang, men bare dekket til plantene med mye bær på med mose. Når man da trengte bær vinterstid gravde man bare vekk sneen, fjernet mosen og forsynte seg. Lengst i nord ble også tyttebæra oppbevart i surmelk/surmelken oppbevart i tyttebæra.

Man har også sagn og historier knyttet til planten;

Fordi de trodde at tyttebær ga god appetitt, var det mange husmødre som ikke hadde så lyst til å servere det. Det gikk for hardt utover brødet. En kone sa at hun heller ville ha en gammel tigger sittende på kjøkkenet hele vinteren enn å ha en butt med tyttebær på bordet i to måneder. Gårdsfolkene fikk altfor god appetitt av disse bæra.

Det finnes et gammelt sagn om hvordan tyttebæret ble til. Da Gud hadde skapt alle vekstene, bad også djevelen om å få skape en. Det fikk han lov til, og da skapte han tyttebæret. Men han lurte seg til å knytte en forbannelse til bæret, slik at alle som spiste det, skulle tilhøre ham. Men Gud oppdaget det, og satte et lite kors på toppen av bæret. Dermed ble forbannelsen brutt, og tyttebæret ble ett av de sunneste bær å spise og også ett av de vakreste å se på. Hvis en studerer tyttebæret, så kan en se dette korset på bæret. Det kommer av restene av blomsten, som danner en korsformet figur. Einebæret har samme korsform. Dette har selvsagt bidratt til flere historier, bl.a. denne P.Chr. Asbjørnsen skrev om ei lita jente som hadde blitt bortført av de underjordiske i Nord-Norge. Hun hadde nemlig spist bær i skogen uten først å si frem følgende vers tre ganger:

Jeg spiser enebær blå
med Jesu kors oppå.
Jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død.

I min bok er det store spørsmålet: Hvem pokker SPISER einebær? Hallo? Det er krydderbær, ikke spisebær. Hel ærlig har jeg ikke akkurat den helt store tiltroen til noe som helst annet enn kreativiteten til herr Asbjørnsen hva denne historien angår.